For tiden har jeg faktisk kjempemye bloggmotivasjon, problemet er bare at jeg aldri har noe spennende å fortelle.. Dagene går liksom i det samme hele tiden. Litt trening, jobb og å være sammen med Ole. Eller, var jo ute en tur igår, men det var vell så mislykket som det kan bli. Kort fortalt: diskusjon, jeg ble sur, Ole ble sur, kvelden ble ødelagt, Ole dro hjem, jeg ble sittende alene med folk jeg ikke kjenner, jeg ble enda surere, kjørte hjem, ringte Ole, vi ordnet opp. Helt ærlig har jeg aldri vært i et forhold med så mange teite krangler, nedturer og misforståelser, men jeg har heller aldri hatt så lyst til å få ordnet opp i alt det negative som skjer. Aldri før har jeg vært den som tar iniativ til å ordne opp, men det har jeg gjort ett par ganger nå, og det føles så mye bedre etterpå. Når vi krangler må jeg bare få snakket om det så fort som mulig og bli ferdig med det, for viss vi ikke gjør det går jeg bare rundt med hodeverk, vondt i magen og får ikke sove. Believe me, jeg har erfart at det er ingen god løsning.
Til nå har vi alltid ordnet opp i kranglene våre, og det håper jeg vi kan fortsette med. Når ingen av oss er irritert på den andre (ja, det skjer faktisk det også, he he), så har vi det jo helt fantastisk. Jeg har i alle fall det. Det er litt rart å tenke på, for når vi ble sammen, og i en lang periode etterpå, tror jeg (og føler) at Ole var mer avhengig av meg enn jeg var av han. For å sette det litt på spissen kan vi vell si at han var mer forelsket i meg enn jeg var i han. Men det rare nå er at det har snudd seg helt. Jeg føler at jeg er mye mer avhengig av han enn han er av meg. Men greit nok. Jeg har vell ca ingen venner rundt her, og jeg syns faktisk det er kjempevanskelig å bli kjent med nye folk, og han har flere kompiser her som han kan være med og som han har kjent i alle herrens år. Nå vil jeg ikke påstå at jeg er en påtrengende kjæreste som alltid skal være med kjæresten sin, for han er ofte med kompiser uten meg, men han har sagt at han får litt dårlig samvittighet når jeg blir sittende alene hjemme. Og da får jo selvsagt jeg dårlig samvittighet, for det er jo ikke hans feil at mine venniner bor langt borte. Men jeg lurer alltid på hva han driver på med, hva han tenker, hvem han er med, og jeg er livredd for at han skal gå lei meg og finne seg noen bedre. Bare for å få sagt det, så er dette det mest seriøse forholdet jeg noen gang har hatt, og kanskje det er derfor jeg overtenker så mye.


Litt lengre innlegg enn planlagt, beklager :)